Av Mari O. Mamre, leder DKSF og kandidat til bystyret
For en del år siden lanserte en større avis en kampanje. Sentralt i avisen og med nøyaktig samme tilmålte plass; – En forsker som sårt trengte penger til et banebrytende forskningsprosjekt, som av økonomiske årsaker ikke ble realisert. -En kvinne med et gråtende, sykt barn som ikke hadde råd til at barnet kom på sykehus. Publikum ble oppfordret til å sende inn penger. Kvinnen med barnet fikk 500.000. Den desperate forskeren fikk 10 kroner.
Passasjen er hentet fra Ayn Rand i boken Fountainhead, en moderne klassiker om det skapende, ambisiøse og selvstendige mennesket i et samfunn som tenderer til å forherlige konformitet og hvor tildeling av budsjettmessig karakter tilfalt den som gråt høyest og vekket mest sympati. Selv om boken er skrevet for over 50 år siden, kan det være grunn til å aktualisere hovedbudskapet i denne boken i egen tid. På hvilke premisser er det vi prioriterer ressurser i Norge i dag, og hvilke grunnsteiner legger vi for den langsiktige utviklingen?
Økt interesse for forskning og utvikling
Det viser seg at interessen og engasjementet for hva vi skal leve av i fremtiden stiger og har steget siden Rand skrev sin berømte bok i 1950-årenes USA. I en tid der amerikansk økonomi sliter og landet tynges av store offentlige budsjettunderskudd klarer amerikanerne å prioritere forskning og utvikling. I budsjettforslaget går det frem at store kutt i offentlige utgifter kombineres med investeringer i forskning og høyere utdanning, til tross for en prognostisert utenlandsgjeld på mellom 18–22 billioner USD i 2015.
Fra et generasjonsperspektiv er dette budsjettet positivt nytt for fremtidens amerikanere. Den nåværende generasjon ofrer noe av sine velferdstilbud for å sikre noe for neste generasjon. De forstår at det er nødvendig å sikre vekst for fremtiden, og nettopp dette skinner gjennom i forslag for budsjett for 2012. For Norge, som andre oljeeksporterende land, er bildet nøyaktig motsatt, med store overskudd på utenlandsbalansen, og kniven lenger unna strupen. Allikevel anes også her en økende interesse hos den jevne borger for mulighetene økt satsning på kunnskap kan gi.
I en undersøkelse utført for Oslo Høyre nylig svarer hele 89 prosent av respondentene at de vurderer forskning og utvikling som en av de aller viktigste sakene i Norge i dag. Det er godt nytt. Spesielt fordi vi nå har mulighet til å ta befolkningen på alvor. Regjeringen er i gang med sine budsjettkonferanser frem mot 2012.
Reversert Kvalitetsreform og tungt byråkrati
Ved UiO, Norges beste universitet, kuttes det på alle områder. Det kuttes i antall studenter, antall forskere og flate rammekutt til alle fakultet er blitt en årlig vane. De fleste fakultet rapporterer at de i stor grad har reversert tiltak igangsatt under Kvalitetsreformen. Den årlige «veksten» i bevilgninger regjeringen har flagget så høyt har kommet med et hav av nye rapporteringskrav som det forventes at enhetene selv dekker innen egen basisramme.
Veksten det snakkes om er dermed ikke reell fordi mye går med til offentlig byråkrati og distriktspolitiske hensyn. Men ikke minst er det en nedprioritering av fremtidige investeringer. De som må betale prisen er ikke like mye nåtidens studenter som fremtidens generasjon, og hva som kunne vært realisert. Dette «kunne vært» er investeringers beste venn og samtidig deres forbannelse. Nåtidige behov baner stadig vei for langsiktighet. Da Handlingsregelen trådte i kraft i Norge i 2001 var premissene for denne ekstraordinære inntektskilden klar og tydelig: Midler herfra skulle gå til investeringsformål, hvor forskning, innovasjon og utvikling utkrystalliserte seg i den forbindelse.
I 2009 gikk under 15 prosent av midlene til slike formål. Ord kan som kjent brukes til tre ting. Til å uttrykke tanker, til å skjule tanker og til å skjule at der ingen tanker er. Ved å gjøre investeringer i forskning, høyere utdanning og innovasjon til gjenstand for årlige budsjettoppgjør skapes uhensiktsmessig kortsiktighet på et langsiktig område. Ved et bredt politisk forlik har vi i dag kommet frem til en tiårig langsiktig plan for utbygging av transport i Norge.
Jeg ønsker meg en liknende langsiktig tankegang for investeringer i fremtidens humankapital og hvor Handlingsregelens intensjon for investeringer endelig blir fulgt opp. Slik kan begrepet kunnskapsnasjon endelig fylles med innhold, og slik kan vi bygge vår fremtid som nasjon etter oljen.
